Hvorfor er messen så viktig?

Den hellige Messe er den største skatt Kristus har etterlatt sin Kirke. Den er langt mere enn en menneskelig handling, for eksempel et møte eller et skuespill. Den er Kristi virkelige offer midt iblant oss: Han kommer virkelig til stede på alteret i kjøtt og blod, og da bøyer englene seg, og demonene skjelver. [Kardinal Newmann, ”Loss and gain” (1848)]

Ikke bare samler englene seg i usynlig lovprisning over hver messe; demonene, Djevelen selv skjelver for Kristi korsoffer, som frir oss fra det onde. Det onde vil frem for alt forsøke å lure fra oss denne gaven fra Kristus, fordi vi i dette sanne og evige offer har det mest virksomme middel til frelsen og til å befri sjelene i skjærsilden:

Djevelen har altid benyttet seg av heretikere i sine forsøk på å ta Messen fra verden. Han lar dem gå forut for Anti-Krist, som frem for noe annet vil avskaffe Alterets hellige Sakrament, som en straff for menneskenes synder, slik som Daniel forutså: ”Og han fikk makt over det ubrutte offer” (Dan. 8:12).  [St. Alphons de Liguori (1696-1787), Verita della Fede III, 8:9-10.]

At St. Alphons her taler om virkeligheten, ser vi for eksempel hos heretikere som Calvin, Cranmer og Luther, som alle med stor iver søkte å avskaffe den katolske messen.

Luther skriver:
Det er faktisk på Messen, som på en klippe, at hele Pavesystemet er bygget, med dets klostre, dets bispedømmer, dets klosterkirker, dets altere, dets tjenester, dets lære, dvs. med alle dets lemmer. Og disse kan ikke unngå å falle sammen når deres gudsbespottelige og fordømte messe faller. [Luther, Against Henry, King of England, 1522]

Når vi ser den hellige messe bli angrepet og hindret, er det grunn til å være på vakt. Somme tider kan det onde skjule seg i en tilsynelatende, men falsk fremgang for det gode:

Vær årvåkne. Det er farlige tider. Djevelen vil gjerne ha oss til å tro at kampen for den gamle messen nesten er vunnet. Men vi er ikke i tvil. Han hater den gamle messe og enhver som elsker den, og især dem som frembærer det Hellige Offer. Det er nå en tid for årvåkenhet, for han vil forsøke å narre oss. Den tid, hvor fremgang kan spores, er den farligste av alle. [Alice von Hildebrand, Den latinske messe, 1999]