Dagens tekst - 2. søndag etter påske

2. SØNDAG ETTER PÅSKE

Antiphona ad Introitum - Inngangsvers
(Ps. 32. 5, 6) Misericordia Domini plena est terra, alleluia: verbo Domini cæli firmati sunt, alleluia, alleluia. -- Exsultate, justi, in Domino: rectos decet collaudatio. V.: Gloria Patri . . . - Misericordia Domini plena est terra . . .	(Salme 32, 5-6) Jorden er full av Herrens miskunn, alleluja. Ved Herrens ord er himlene festet, alleluja, alleluja. (Salme 32, 1) Juble i Herren, rettferdige: Lovsang sømmer seg for de rettvise. Ære være ...

Messeklær og andre remedier

 Alba: den lange, hvite drakt, et tegn på dåpens renhet. Bæres av prest, diakon og subdiakon.
 Humerale / amikt: skulderklede, som skjuler prestens hverdagsklær og beskytter messeklærne mot smuss.
 Cingulum: Belte, som bæres av prest, diakon og subdiakon.
 Stola: langt skjerf i den liturgiske farge. Bæres av presten over begge skuldre og korslagt foran; av diakonen på tvers. Et tegn på myndighed.
 Manipulus (manipel): opprinnelig en svetteduk, nå et bånd i den liturgiske farve, som bæres av presten, diakonen og subdiakonen over venstre underarm.
 Casula (messehagel): et stort klesstykke i den liturgiske farve, som bæres av presten og symboliserer Kristi klesdrakt.
 Dalmatika og tunicella: diakonens hhv. subdiakonens kjortel i den liturgiske farge. Disse var tidligere forskjellige av utseende, men er nå like.
 Rochet / cotta / korskjorte: Kort, hvit drakt, gjerne med blonder nederst, som bæres av ministrantene og evt. andre medvirkende geistlige.
 Sutan: Prestens svarte klesdrakt, bæres av presten under alba eller korskjorte og av ministrantene under korskjorte.
 Biretta: En hatt som presten har under inn- og utgang og i deler av messen. Tas av under konsekrasjonen.

Liturgiske farger

Kirkeåret skifter mellom hverdag, fest og høytid. Dette vises også i fargene presten bærer, og fargene på alteret og lesepulten.

  Grønt  brukes på alle ”allminnelige” søndager samt alle dager hvor det ikke feires en fest (feriae) i tiden etter Epifani og Pinse.

 Hvitt brukes på alle Herrens fester, fester for helgener som ikke er martyrer, til brudemesser samt alle dager av 1. rang med unntatt Askeonsdag, Skjærtorsdag, Langfredag og Pinse.

  Rødt  brukes på alle fester for martyrer samt på Pinsedag og i uken etter Pinse.

  Violett  er botsfargen og brukes i Adventstiden, fra Septuagesimasøndag til og med Skjærtorsdag (unnatt festdager), på alle vigilier (unntatt i deler av Påsken og Pinsen) samt de såkaldte tamper- (imbre) - og bededager.

  Sort  er sørgefargen og brukes på Langfredag, Allesjelersdag, og til messer for de døde.

  Rosa  kan brukes Gaudete-søndag (3. søndag i Advent) og Lætare-søndag (4. søndag i fasten)

  Blått  kan brukes på Mariafester (men ikke i Advent).

  Gull  kan brukes i stedet for hvitt, grønt og rødt.

Den liturgiske kalender

Det liturgiske år er i den tradisjonelle kalender oppbygd slik: 

1. Advent: fra første søndag i advent t.o.m. Vigilien for Herrens fødsel (Julaften)

2. Juletiden: fra festen for Herrens fødsel t.o.m. Epifani (Herrens Åpenbarelse / Hellig Tre Kongers fest)

3. Tiden etter Epifani: fra Epifani t.o.m. lørdag før Septuagesimasøndag (tre søndager før første søndag i fasten)

4. Septuagesimatiden: fra Septuagesimasøndag t.o.m. tirsdag før Askeonsdag

5. Fastetiden: fra Askeonsdag t.o.m. Vigilien for Herrens Oppstandelse (Påskenatt)

6. Påske: fra festen for Herrens Opstandelse t.o.m. onsdag før Kristi Himmelfartsdag

7. Kristi Himmelfarts-tiden: fra Kristi Himmelfartsdag t.o.m. Pinsevigilien

8. Pinsetiden: fra Pinsedag t.o.m. lørdag før Treenighetsfesten

9. Tiden etter Pinse: fra Treenighetsfesten t.o.m. lørdag før første søndag i Advent

I forhold til den nye kalenderen ser vi at det i den tradisjonelle er:  
1) en liturgisk forberedelsestid forut for fasten (som det også ses i den bysantinske kalenderen)
2) en særskilt pinsetid (Pinseoktav)
3) at tiden etter Epifani og etter Pinse ikke er samlet under begrepet ”det allminnelige kirkeår” men står i et åpenbart forhold til de nevnte fester.

1962-kalenderen deler årets dager i fire klasser: I, II, III og IV. 
I er de største festene, som har forrang foran alle andre dager
II er de nesthøyeste festene og ”allminnelige” søndager
III er de fleste helgenfester
IV er ”feriae” - hverdager uten en tilknyttet helgenfest

Ulike typer messe

Messen kan ha forskjellige former alt etter hvor mange personer inngår i feiringen: 

Missa solemnis / levittmesse
Den normative form er den sungne, såkalte levittmesse (Missa solemnis) med prest, diakon og subdiakon samt ministranter og kor.

Missa cantata / sungen messe
Hvis det kun er én prest tilstede pluss ministranter og kor, kan messen feires i en lett modifisert form som høymesse/sungen messe (Missa cantata).

Missa lecta / stille messe / lavmesse
Hvis man ikke har kor feires messen som lest messe (Missa lecta). Presten leser selv alle tekster. Menigheten kan evt. synge salmer i løpet av messen, men synger ikke selve messens tekster.

Missa pontificalis / pontifikalmesse
Til slutt må nevnes pontifikalmessen (Missa pontificalis), en særlig høytidelig form som feires av en biskop assistert av en prest (presbyter assistens), diakon, subdiakon og evt. to æresdiakoner.

Missa prelatizia
En enklere form er en lest pontifikalmesse (Missa prelatizia).
Messer kan feires for de levende eller for de døde. I messer for de døde bes det for de avdøde troendes sjeler, typisk på en persons dødsdag, begravelsesdag og på årsdagen for bortgangen. Messen for de døde utgjør dagens messe på Alle Sjelers Dag (2. november).

På messe for første gang?

Velkommen til messe!
Det kan virke fremmed første gang man er i en katolsk kirke. Liturgien er ukjent og en skjønner ikke alt presten sier. I tillegg bruker vi en gammel liturgi som ikke engang alle katolikker kjenner til.
Første gangen vil vi derfor anbefale deg å bare følge med, observere og oppleve. Delta så langt du kan, men ikke stress med å gjøre alt riktig. Målet med messen er å ta del i messeofferet, som er den høyeste form for tilbedelse. Messen består av bønner og bibeltekter. Siden vi bruker kirkens gamle språk, latin, er det vanlig å bruke en messebok der den latinske og norske teksten står ved siden av hverandre. Sangen er delvis på latin, og noen salmer på norsk. Presten ber på latin, men leser dagens tekst først på latin, så på norsk (eller et annet språk). Prekenen er alltid på det lokale språket. Grunnen til at det brukes latin er at det har vært kirkens språk i hundrevis av år, og dermed er uforandret.
Gjennom messen beveger vi oss en del. Vi står når messen begynner og pressten kommer inn. Så kneler vi, reiser oss, setter oss osv. Messens høydepunkt er nattverden. Da går vi frem, kneler og presten gir oss Kristi legeme. Kun katolikker kan gå til nattverd. Men alle er velkommen til å delta i messen!

Her kan du lese mer om katolsk messe.