Den liturgiske kalender

Det liturgiske år er i den tradisjonelle kalender oppbygd slik: 

1. Advent: fra første søndag i advent t.o.m. Vigilien for Herrens fødsel (Julaften)

2. Juletiden: fra festen for Herrens fødsel t.o.m. Epifani (Herrens Åpenbarelse / Hellig Tre Kongers fest)

3. Tiden etter Epifani: fra Epifani t.o.m. lørdag før Septuagesimasøndag (tre søndager før første søndag i fasten)

4. Septuagesimatiden: fra Septuagesimasøndag t.o.m. tirsdag før Askeonsdag

5. Fastetiden: fra Askeonsdag t.o.m. Vigilien for Herrens Oppstandelse (Påskenatt)

6. Påske: fra festen for Herrens Opstandelse t.o.m. onsdag før Kristi Himmelfartsdag

7. Kristi Himmelfarts-tiden: fra Kristi Himmelfartsdag t.o.m. Pinsevigilien

8. Pinsetiden: fra Pinsedag t.o.m. lørdag før Treenighetsfesten

9. Tiden etter Pinse: fra Treenighetsfesten t.o.m. lørdag før første søndag i Advent

I forhold til den nye kalenderen ser vi at det i den tradisjonelle er:  
1) en liturgisk forberedelsestid forut for fasten (som det også ses i den bysantinske kalenderen)
2) en særskilt pinsetid (Pinseoktav)
3) at tiden etter Epifani og etter Pinse ikke er samlet under begrepet ”det allminnelige kirkeår” men står i et åpenbart forhold til de nevnte fester.

1962-kalenderen deler årets dager i fire klasser: I, II, III og IV. 
I er de største festene, som har forrang foran alle andre dager
II er de nesthøyeste festene og ”allminnelige” søndager
III er de fleste helgenfester
IV er ”feriae” - hverdager uten en tilknyttet helgenfest