Katolikker og 17. mai

Identitetskonstruksjon: St. Olav og 17. mai

St. Olav (tidsskrift) var et samlende opplæringsprosjekt i de katolske synsmåtene. Det kan altså kalles et forum for identitetskonstruksjon – ikke minst for en identitet jeg mener skulle være norsk-katolsk. Navnet «St. Olav» kan i seg selv tolkes som at katolisismen skulle formidles ved hjelp av referanser som nordmenn kjente til, samtidig som helgenkongen var sentral for og kunne gjøres krav på av katolikker. Forsidelayouten til St. Olav varierte, men i første halvdel av 1920-tallet sto kampropet Snorre tilla Olav Haraldsson ved siden av tidsskrifttittelen: ”Fram, fram kristmænd, korsmænd, kongsmænd!”


Et annet eksempel på norsk symbolbruk var bildene i tidsskriftet. I forbindelse med 100-årsjubileet for Grunnloven i 1914, prydet det berømte Riksforsamlingen paa Eidsvoll av Oscar Wergeland forsiden av det katolske tidsskriftet. Ved flere andre anledninger, som kongeparets 25-årsjubileum i 1930, var kongeportrettet brukt som forside. Diktene og sangene som kom på trykk i St. Olav kombinerte ofte nasjonale referanser med et religiøst innhold.

Ett eksempel er at Offerdahls Samlingssang for St. Olavs forbund ble skrevet til nasjonalsangens melodi. Jeg har tatt med det siste av fem vers fra et av den norske sognepresten Karl Kjelstrups mange dikt i anledning olsok – dette er fra 1922. (...)

Op, nordmænd! Trondhjems klokker gaar!
De vækker os til daad og virke.
Vi sov i fire hundre aar
og glemte vore fædres kirke!
Ti Olavdagens klokkeslag,
 der kimer over fjord og fjære,
de varsler ind den nye dag
til gamle Norges held og ære.

Diktets «vi» er nordmennene, og da ikke bare de katolske. Det geografiske symbolspråket var til stede: Klokkeslagene kimte over ”fjord og fjære”. Den katolske kirkes historiske kontinuitet i Norge ble her symbolisert gjennom at den var ”vore fædres kirke”. Tonen i verset er optimistisk: ”den nye dag”, som etter all sannsynlighet var den dagen Norge igjen skulle bli katolsk, ville være ”til gamle Norges held og ære”. Det norske ved katolisismen ble ikke bare formidlet indirekte gjennom bilder og dikt. Artikler om middelalderhistorie gikk ofte igjen, (...). Men det fantes også en del refleksjoner rundt nasjonalismens plass i den katolske forkynnelsen. På ett plan handlet denne refleksjonen om å rettferdiggjøre at også katolikker hørte til i det norske fellesskapet. Forsvaret synliggjør nettopp forestillingen om at nordmenn var protestantisk kristne.

I leserinnlegget jeg henviste til i innledningen poengterte Ivar Ruyter at ”[d]er er katolske nordmænd ogsaa, og disse er vel saa loyale mot konge og regjering som nogen lutheraner og sekter.” Leserinnlegget var et forsvar utad, rettet mot det protestantiskdominerte storsamfunnet, men ved å trykkes også i St. Olav fungerte det som en bekreftelse overfor norske katolikker på at trosformen deres ikke ekskluderte dem fra fellesskapet.

Et lignende synspunkt kom fram to år senere: ”Det het jo altid, at katolikerne, fordi deres kirke ikke omfatter en nation, men alle nationer, fordi deres øverste styrer bor i Rom og ikke i Kristiania, er fædrelandsløse mennesker. Og dog befaler vor kirke os formelig at elske vort fædreland, […] bare vi ikke hater vore utenlandske medmennesker […]." Religion ble sett på som en forutsetning for ekte fedrelandskjærlighet i en artikkel av den luxembourgske pastoren Peter Ugen, rettet mot sosialister som ville fjerne kristendomsundervisningen fra skolen. Han mente at religionen måtte ”sættes i høisætet” hvis en ønsket ”en av sand fædrelandskjærlighet besjælet ungdom […].” Han brukte et langt felleshyrdebrev fra sveitsiske biskoper som han mente at ”ganske sikkert ogsaa [har] et erende til vort kjære norske fædreland” for å forklare dette. Fedrelandskjærligheten ble der beskrevet som en naturlig dyd som kristendommen hadde opphøyd til en overnaturlig dyd. St. Olav gir også et innblikk i hvordan katolske 17. mai-feiringer etter hvert ble en tradisjon i hovedstaden.

Nasjonaldagen ble ikke feiret med egne katolske tilstelninger før perioden jeg ser på. I 1906 deltok en del av de katolske skolene i barnetoget for første gang. Hvor mange som gjorde det ble ikke nevnt, men en kommentar fra 1909 tyder på at det bare var skolene i Kristiania: ”Vore katolske skoler gik som sedvanlig i de sidste aar sammen med St. Hanshaugens skole.” I den samme notisen ble det bemerket at ”[d]et kan forresten allerede merkes, at efter 1905 spiller ikke 17de mai mere den rolle i nationens liv som før den tid.” Men for katolikkene gjaldt heller det motsatte: 17. mai ble i større grad feiret etter 1905.

Gudstjeneste på nasjonaldagen ser ikke ut til å ha vært vanlig praksis, men ved 100- årsjubileet for Grunnloven i 1914 holdt sogneprest Offerdahl en preken som åpnet med et sitat fra Esthers bok 15,1: ”Hun (Esther) gik ind til kongen for at be for sit folk og for sit fædreland.” I den samme prekenen, som var en klar tale om kjærlighet til fedrelandet som en naturlig dyd, men også en kristen plikt, ble nasjonen betraktet som en større familie, og Norge som en mor. Alternativene til nasjonalisme glimret med sitt fravær: ”Den, som ikke føler hjertet banke ved at høre hendes navn, maa betragtes som et unaturlig barn […].”

Den første annonseringen en egen katolsk 17. mai-feiring kom i 1917. To år senere ble St. Olavs lesere oppfordret til å feire sammen med andre katolikker, med beskjed om at selv om kontingenten kanskje virket høy på mange, var det tross alt 17. mai bare én gang i året. Og: ”For at kunne more sig paa helt katolsk vis og sammen med trosfæller er en god katolsk kristen rede til at ofre noget.”I etterkant ble det rapportert om nærmere 100 deltakere, og taleholderens budskap om at det var katolikkene ”som med den største ret kan feire fædrenes minde” ble referert i St. Olav. Påstanden om at katolikkene hadde størst rett til å feire er påfallende – selv for markeringen av 1814 ble linjene trukket tilbake til middelalderen. Sognepresten satte pris på den ”helt igjennem katolske karakter” på feiringen, og fra St. Olavs side ble det påpekt at katolikkene burde være glade for at de holdt sin egen fest det året ”ti ute i byen var der et sørgelig leven.”

Det ble holdt egne katolske fester i Oslo også utover på 1920-tallet, men jeg har ikke funnet eksempler på feiringer i andre byer. Trolig er forklaringen enkel: Menighetene var rett og slett for små. Antallet deltakere på feiringene i hovedstaden ble ikke anslått, men at arrangørene i 1921 ”samlet fuldt hus og mer end det” tyder på en god oppslutning i alle fall dét året.

Hentet fra: «Alt for Norge. Ikke ogsaa for katoliker?» Den katolske minoriteten i Norge 1905-1930. av Tone Njølstad Slotsvik