Imbredager

Imbredagene ble markert fire ganger i året frem til 1969. På imbredager var særskilt faste påbudt. Dette var fire årlige fasteperioder i den katolske kirke. Fasten var lik den på askeonsdag og langfredag (ett hovedmåltid og to små måltider som tilsammen ikke utgjør så mye som hovedmåltidet) Fredag skulle en helt unngå kjøtt, onsdag og lørdag delvis.
Slike dager kan overholdes også nå, og det er opp til biskopen å bestemme det. Det var vanlig å legge preste- og diakonvielser til imbredagene og de troende ble anbefalt å innvie sin faste og ofre sine bønner for den som skulle ordineres.

I latin ble dagene kalt jejunia quattuor temporum, 'de fire årstiders faste', derav kvatemberdager / tamperdag / temperdag. Ordet imbre kommer fra gammelengelsk, ymbrendagas (eng. ember days) fra ymbryne, 'omløp, periode', og betyr periodedager. Imbredagene har opprinnelse i hedensk tid, og ble kristnet i Roma med formål "å takke Gud for naturens gaver, lære mennesker å bruke dem med måte og hjelpe dem som er i nød."

 Periodene var hver på tre dager:
onsdag, fredag og lørdag. 
1) Mellom Lussinatta og Tomasmesse, tredje adventuke.
2) i uken etter første søndag i fasten,
3) i uken etter pinsedag
4) etter Korsmesse (14. september),
i uken før Mikkelsmess (29. september)