Hvorfor brukes latin i messeliturgien?

Grunnen er ikke at Kirken ønsker å hemmeligholde messebønnens innhold. I en katolsk bønnebok kan enhver finne en oversettelse av den latinske tekst. Enhver må kunne forstå at Kirken, som ikke ønsker å såre våre nasjonalfølelser, har alvorlige grunner til å holde fast ved bruken av det latinske språk i sin liturgi. Vi vil nevne noen av dem:
Latin er et dødt språk, som med sin uforanderlighet er i bedre stand til å bevare troslærens rette mening enn et levende språk, hvor ordene og deres betydning ofte skifter med tidene. Bibeholdelsen av det latinske språk i liturgien er et vitnesbyrd om den katolske Kirkes enhet med oldkirken. Et felles liturgisk språk synliggjør og bevarer bedre enheten og freden mellom medlemmene av Kristi verdensomfattende Kirke. Språkstrid holdes derved fjern fra Kristi hellige offer, som skal samle de kristne. Hvor viktig dette er, er lett å forstå når vi tenker på all den splittelse og fanatisme som språkstriden i alle århundrer har fremkalt. Takket være det felles liturgiske språk føler en katolikk, som reiser til et fremmed land, seg straks hjemme i Kirken. Og prestene har derved anledning til over alt å holde messegudstjeneste.
Ved det latinske språk blir de troende minnet om at messens egentlige verdi ikke består i prestens bønner, men i Kristi offerhandling. Det er også for å lede oppmerksomheten på offerhandlingen at presten ber de viktigste messebønnene med lav stemme.
Å følge med messebønnene er uten tvil nyttig (og enhver har anledning til det ved hjelp av en bønnebok), men Kirken må hindre den oppfatning at det for å ha nytte av messen er nødvendig å høre prestens bønner. En slik oppfatning ville bortlede oppmerksomheten fra det som er hovedsaken, med den følge at mange vil holde seg vekk fra messen når de ikke har anledning til å høre den på sitt eget språk. At de troende blir nødt til å bruke en bønnebok for å kunne følge med messebønnene, er en fordel. Derved blir deres deltagelse mer personlig enn ved bare å høre på presten.